Barn trenger mer enn applaus

Vi roser barna for gode karakterer, flotte tegninger og mål på fotballbanen. Det er fint. Men mange barn vokser opp uten å vite om de er verdifulle – også når de ikke får til noe.

“Så flink du er!”
Vi sier det ofte. Til barna våre, elevene våre, spillerne våre. Og det er godt ment.
Men bak barnas stolte blikk kan det vokse frem en tanke:
Er jeg fortsatt god nok når jeg ikke får det til?

Vi snakker ofte om viktigheten av god selvfølelse hos barn. Men vi glemmer kanskje at den ikke kommer av ros. Den kommer av anerkjennelse.

Ros ser prestasjonen – anerkjennelse ser personen

Ros handler om prestasjon.
Du fikk det til. Du var flink. Du leverte noe.
Og det er fint å høre, både for barn og voksne. Men ros er betinget. Den gis som svar på noe.

Anerkjennelse er noe annet.
Den sier: Jeg ser deg – ikke bare det du gjør, men den du er.
Anerkjennelse møter barnet med et blikk som ikke krever prestasjon. Det ser etter innsats, intensjon, verdier og følelser.

Når et barn får høre: “Jeg liker å være sammen med deg” – ikke fordi barnet gjorde noe bra, men bare fordi det er seg – da vokser det noe viktig.

Selvfølelse bygges i det stille

Et barn med god selvfølelse vet at det er verdifullt, også når det ikke presterer.
Det tåler motgang bedre. Det tør å prøve på nytt. Det søker hjelp i stedet for å skjule seg.

Men vi bygger ikke selvfølelse gjennom bekreftelse på det ytre.
Vi bygger den gjennom nærvær, varme, og ved å se det barnet selv kanskje ikke kan sette ord på.

Når voksne sier:
“Jeg ser at du prøvde, selv om det var vanskelig.”
“Du viser mye omtanke for søsteren din.”
“Jeg synes du har vært modig i det siste.”

… da skjer det noe i barnet. En trygghet fester seg. Den blir med videre.

Når prestasjon blir målestokk for verdi

Vi snakker ofte om hvordan samfunnet er blitt mer pressende. Prestasjonssamfunnet. Utslitte unge voksne. Angst og uro.
Men hva om det starter tidligere enn vi liker å tenke?

Hva om barna våre lærer at verdien deres henger sammen med hva de får til, fordi vi voksne ikke er bevisste nok på hva vi bekrefter?

Det er ikke vondt ment. Det er bare lett å glemme – fordi ros er så lett å gi.
“Flink!”
“Bra!”
“Du er best!”

Men barn trenger også at vi ser dem når de ikke vinner.
Når de prøver og feiler.
Når de er slitne, lei seg, sinte eller bare stille.

Hva kan vi gjøre – i møte med barn?

• Se etter det som ikke handler om prestasjon

• Vær bevisst på språk: “Du er god” er ikke det samme som “Du er god til”

• Øv på å gi tilbakemeldinger på verdier og egenskaper

• Gi barnet trygghet gjennom uforbeholdent nærvær

• Husk at anerkjennelse også betyr å tåle det vanskelige – sammen

Mer enn å bli sett for det vi gjør

Vi trenger ikke slutte å rose.
Men vi må ikke la ros bli alt vi har.

For barn trenger mer enn å bli sett for det de gjør.
De trenger å kjenne at de er elsket og verdifulle – akkurat slik de er.